JAN ERIK BERGDALS 1967 BUICK SPORTWAGON

 Etter 12 år i Volvo 245 og endringer i bilparken, ble det bestemt at Volvo’n skulle selges. Skal man ha en bil som bruker 1,7 l/mil, så kan det likså godt være noe er mer interessant. En praktisk bil bør man ha, og den bør være såpass at den tåler å dra en tilhenger. Det skulle være stasjonsvogn med tre seterader og en ikke altfor stor motor. Passasjerene i det tredje setet skulle se forover, og ikke bakover som i GM’s fullsize stasjonsvogner på sekstitallet. Etter litt leting, falt valget på enten Oldsmobile Vista Cruiser fra ’64-’67 eller tilvarende årsmodeller av Buick Sportwagon. Disse har det slanke designet fra første del av sekstitallet, har bredden som en A-body bil og lengde som en Impala. Dessuten har de glassruter i taket, og det syntes jeg er tøft.

Letingen etter bil begynte, men det viste seg at utvalget her hjemme var dårlig. Da ble blikket rette mot ebay. Etter en stund ble jeg eier av en 1967 Buick Sportwagon som kun var gått 31.000 miles, hatt to eiere, har en ny holley fireporter og nytt eksosanlegg.

Når noe høres for godt ut til å være sant, så er det ofte nettopp det: Ikke sant!

Når bilen ankom havna i Drammen så bilen riktig fin ut. Startet og gikk. Det var bare å kjøre hjem. På toppen av lierbakkene begynte det å bli en ikke så fin knakkelyd i motoren. Med fasit i hand, skulle jeg selvfølgelig stoppet og fått bilen fraktet hjem.

Det ble ikke gjort, så ved Sonskrysset på Mosseveien ble det slutt på bankelyden. Det smalt til, og så ble det helt stille. Et diger hull i blokka som restene etter råden hang ut gjennom. Ute på E6’n lå det igjen tre knaster av kamakselen, knekt på to steder.

Shit happands! Jon Grasto, som kom kjørende en times tid etter oss, fikk slept bilen opp på parkeringa til Son jernbanestasjon.

Dagen etter fikk vi hjelp av Kjell Ingar til hente bilen på en lånt bilhenger. Jeg husker ennå ordene: ”kom og se her Jan Erik”.             Det var Kjell Ingar som pekte på et stort rusthull i ramma, og et karosserifeste som var nesten helt bortrustet. Hva kan man si?  Neste deg var å dra til tollvesenet og betale moms. Det gikk helt smertefritt.

Etter noen runder i tenkeboksen, var det fire alternativ: Kaste bilen, gi den bort, bruke den som hønehus (som nok hadde vært smartest) eller restaurere bilen.

Før jeg fikk hadde jeg tenkt å bruke 2 uker på å få skilter på bilen. Nå er det seks år siden, og skilta mangler fortsatt. Egentlig var det en ’67 Grand Prix convertible som skulle vært helrestaurert. Den står ennå på vent.

 Slik så det ut før demontering. Den var fin langt ifra, men langtifra  fin

Her har karosseriet og ramma skilt lag. Ramma ble sandblåst av Oddmund Thon  på Borg Sandblåsing.

Ken Olavsen har vel alle sveisertifikat som er og oppdrive.

Jeg var heldig og fikk ham til å reparere ramma 

 Motor ble jeg tipset om, og ble hentet på Osbyskroten i sydsverige. Det er en 340” 4-port fra 1966 på 260 hester.

Originalmotoren var en 340” 2-port på 220 hester. 340 ble kun laget i ’66 og ’67, og betegnes som ”Buick Smallblock”, sammen med 300” og 350”

Slapp heldigvis å borre motoren. Alt ellers er byttet, og toppene overhalt hos Magnus Motor.

Girkassa, som er en Superturbin 300, er overhalt av Jan Even Rud.

Karosseriet blankslipt både utvendig og innvendig. 

Her er karosseriet blankslipt inni. Ikke gjort på en ettermiddag. 

Her er ramma ferdig og bakaksel montert. Støtdempere fra Edelbrock og hjelpeluftputer fra Air Lift. 

 Bakakselen måtte få to nye stikkaksler, da innerringen på lageret hadde snurret. Aarnes skaffet selvfølgelig dette fra USA. Bestilt på mål.

Klar for primer. 

Garasjen klargjøres til grunning av karosseriet. 

 Motoren er der den skal være

 Sånn ser den ut med Hagmans 2-komponet epoxyprimer.

Selv om jeg brukte gassmaske når jeg sprayet på primeren, luktet det epoxyprimer når jeg tisset en hel uke etterpå. Ikke akkurat helsekost.